Arnold Busk

Smakebit fra «BARE OM ARNOLD BUSK, FORTALT AV HAN SELV»

Første kapittel handler om Arnolds og Vildes første nyttårsfeiring, i Berlin.

UNDER JEANNE-MAMMEN-BOGEN

Jeg begynner i Berlin. Jeg kunne begynt i Paris, i København, på en nattklubb i Stockholm, eller for eksem­pel på Theaterkafeen i Oslo, kanskje i New York, i Athen, eller ved det danske Vesterhavet, hjemme hos meg i Bergen, eller på Flaskebekk på Vestøya, der Vilde bodde.

Men da ville det blitt en annen historie, for stedene er med på å bestemme hva vi tenker, og hvordan. Jeg begyn­ner derfor i Berlin tidlig på 1990-tallet.

Første gang jeg kom dit, var det som å komme hjem. Noen få steder har jeg hatt det sånn. Ett av dem er Savignyplatz i Berlin. Å sette seg der på en av de hvitmalte benkene i rotunden, under en bladkledd buegang ved platantreet, i sola en dag i mai, gir ro. Trafikken ruller forbi i ett kjør på Kantstraße og skjærer plassen i to, men støyen overdøver ikke plassens egen stillhet i meg. Når jeg løfter blikket, ser jeg de buede passasjene under Savigny S-Bahnhof, byba­nebuen med bokbuen, bokhandelen som ligger i sin egen arkade under akvedukten som baner og tog ruller over.

Folk jeg føler slektskap med, eller som har betydd mye for meg, har bodd her, levd her, vært her før meg, følt samme tilknytning til plassen som jeg? En av dem jeg holder høyest, Walter Benjamin, bodde her som barn, i Carmerstraße, rett opp fra plassen, og her kom han sta­dig for seint til skolen, den røde mursteinsbygningen jeg har utsikt til fra benken. På 70-tallet skal David Bowie og Iggy Pop ha virra rundt i strøket med den døgnåpne Schwarzes Cafe som stamsted, og fortsatt finnes det bohemer på Zwiebelfisch, kunstnerkafeen på hjørnet mot Grolmanstraße, der det henger bilder av Lillebjørn Nilsen, Ingvar Ambjørnsen og Jahn Otto Johansen på de overfylte plakatveggene. Hvorfor valgte de denne plassen. Og valgte de plassen, eller valgte plassen dem? Det og det stedet er tiltrekkende, sier vi, det trekker til seg folk, det er som om stedene har sjel, eller hva skal vi kalle det? Har det å gjøre med det som kalles atmosfære, genius loci, stedets ånd?

Kanskje var det også grunnen til at Vilde og jeg havna her på en av våre første reiser sammen. Vi skulle feire nyttår i Berlin.

(…)

Jeg forsøker å huske. Vilde spurte: Cava, Arnold? lente seg over bordet, klappa meg på hånden og smilte det smi­let jeg syntes var så vakkert, fordi det var så forunderlig blygt, fordi hun så halvveis ned, sjenert og åpen på en og samme gang. Hemmelighetsfull, som om hun bar på en hemmelighet. Og det gjorde hun jo.

Cava, Arnold? I måten hun sa det på, lå det et begjær jeg ikke hadde sett før, ikke hos noen. En stille despera­sjon, som en blyg torden, der tordenen lød lenge etter at jeg hadde sett det raske lynglimtet på en mørk himmel.

Cava var Vildes mantra, musserende vin. Antakelig drakk vi mer enn nok av det denne nyttårskvelden. Det betyr lite. Men det som skjedde seinere på natta er hogd inn på ei steintavle i hukommelsen.

(…)

Jeg husker følelsen, isnende, kald og tett som det snødre­vet jeg løp ut i for å se etter henne, i et strøk i en by jeg den gang ennå ikke kjente godt. Var det trygt her i storbyen, ute i natta aleine, for ei kvinne, og hvor var hun?

Jeg har en vag erindring om at jeg går bortover til høyre, men Kantstraße er lang, og strekker seg over i Neue Kantstraße som går videre ut i horisonten, i klarvær kan du følge fluktlinja helt til fjernsynstårnet i det fjerne. Men nå er det natt. Jeg ser knapt nok hånda framfor meg i snø­drevet, så jeg snur, antakelig ved Bleibtreustraße. Jeg små­løper tilbake på den andre sida av gata, den iskalde vinden hyler rundt hjørnene slik den gjør i store byer som Berlin, New York, København, der de brede boulevardene med husene tett i tett på begge sider skaper vindkorridorer, som du må kjempe deg fram igjennom i vinterværet, slik jeg nå gjorde, denne natta, i ørska, kald, jeg hadde glemt lua på rommet og måtte holde meg for ørene på grunn av vinden, og jeg begynte å rope.

Jeg hører meg selv skrike, på den stadig mer folke­tomme gata ropte jeg, de få som gikk hutrende forbi, snudde seg og så på meg og må ha trudd at jeg var full. Men jeg var brått blitt så edru som du plutselig kan bli når du kjenner frykten for at noe alvorlig kan ha skjedd.

Vilde! roper jeg, løper, ser inn i alle portrom, i alle side­gater, ligger hun der, full, forkommen, hadde noe hendt henne, overfalt, voldtatt, hadde hun ytterklærne på seg, eller hadde hun løpt ut i nattkjolen, og hvorfor var hun forsvunnet?